Hvem eier månen og ressursene der?

Med de nye måneferdene i Artemis programmet, ny romstasjon i bane rundt månen, og planer om en rombase på månens overflate, følger det også en mengde juridiske spørsmål.

Hvilke lover gjelder for aktiviteter på månen og hvem er det som bestemmer disse? Det omfatter ikke bare utforskning og bemannet romfart, men også den planlagte utvinningen av ressurser på månen.

Fire typer lover og retningslinjer

- Det er slett ikke noe Ville Vesten i rommet, og det er generelt fire typer regler og retningslinjer som legger føringer for aktiviteter i rommet, sier Mari Eldholm, rådgiver innen analyse og utredninger ved Norsk Romsenter.

Dette er internasjonale og juridisk bindende traktater, nasjonal lovgivning hos de enkelte romnasjonene, retningslinjer utarbeidet av FN eller andre, samt andre typer mellomstatlige avtaler.

Det er FNs Committee on the Peaceful Uses of Outer Space (COPUOS) som har stått for den største og viktigste traktaten som gjelder for aktiviteter i rommet, Den internasjonale romtraktaten (Outer Space Treaty).

Norge er med i COPUOS og har skrevet under på Den internasjonale romtraktaten og tre av de fire påfølgende traktatene som utdyper aspekter ved romtraktaten

- Selv om Den internasjonale romtraktaten ble utviklet i en annen tid, det vil si under romkappløpet mellom Sovjetunionen og USA på 1960-tallet, gir den likevel gode hovedprinsipper og retningslinjer for alle lands aktiviteter i rommet i dag, sier Eldholm.

Den internasjonale romtraktaten og månen

Den internasjonale romtraktaten sier at månen skal brukes til fredelige formål, og at alle land har rett til å utforske og bruke den.

Det er ikke lov å underlegge seg land på månen og anse det som sitt eget. Det er heller ikke lov å plassere militære installasjoner der.

- I tillegg skal romnasjonene utveksle informasjon om hva de holder på med i rommet, og det skal være åpent og tilgjengelig for andre land å se hva som gjøres, sier Eldholm.

Dessuten skal de ulike objektene i rommet registreres under ett enkelt land, slik at dette landets generelle lovverk omfatter akkurat det objektet.

- Det gjelder også på månen, og for blant annet månebaser og andre utposter på vår naturlige satellitt, sier Eldholm.

Nasjonale romlover

- Ikke minst er alle stater er forpliktet til å regulere sine nasjonale romaktiviteter, sier Eldholm.

Flere land har derfor nasjonale romlover. Selv om de generelt ikke omhandler månen direkte, pålegger de private aktører å søke om tillatelse til å drive med romvirksomhet, som også kan omfatte aktiviteter på månen.

Noen land, som Japan, Luxemburg, De forente arabiske emirater og USA, har utarbeidet nasjonale romlover som spesifikt omtaler utvinning av ressurser i rommet.

- Men deres nasjonale romlover spesifiserer også at dette skal gjøres i tråd med internasjonale traktater, sier Eldholm.

I tillegg har USA vedtatt en nasjonal lov om beskyttelse av de historiske landingsstedene på månen, men den gjelder så langt kun for oppdrag i regi av NASA.

Andre typer retningslinjer og avtaler

FN har utarbeidet en rekke dokumenter med retningslinjer som oppfordrer til bærekraftig bruk i aktiviteter i rommet. Disse retningslinjene er ikke juridiske bindene, men anbefalinger medlemslandene er enige om at de bør følge.

- Det er også andre internasjonale komiteer som utarbeider anbefalinger med relevans for månen. For eksempel, Committee on Space Research (COSPAR), som har utarbeidet tekniske anbefalinger for såkalt Planetary Protection, sier Eldholm.

Disse anbefalingene skal beskytte miljøet på himmellegemer som utforskes mot forurensing fra jorda, samt beskytte jorda mot det som kan tas med tilbake fra rommet.

Derfor blir alle rovere og romsonder nøye rengjort og sterilisert før de skytes opp. Det samme gjelder prøver som blir sendt til jorda fra månen eller Mars.

USAs Artemis Accords

- Videre har USA kommet frem til 10 prinsipper som de mener er gode retningslinjer for den fremtidige utforskningen av månen, men også av Mars, kometer og asteroider, sier Eldholm.

- Disse anbefalingene kalles for Artemis Accords, og er ikke det samme som måneprogrammet Artemis. Til nå har cirka 20 land skrevet under på Artemis Accords med amerikanerne, og det kan blir flere, sier Eldholm.

Det er også typisk å inngå mellomstatlige avtaler for å tydeliggjøre ansvar og rettigheter når stater samarbeider for å utforske rommet. Dette er for eksempel gjort for å regulere forhold på Den internasjonale romstasjonen.

- Slike mellomstatlige avtaler kan være en relevant modell å følge for fremtidige oppdrag for månen, sier Eldholm.

Viktig at Norge er med

- Det er positivt at lovene for rommet diskuteres nå, fordi de nye måneferdene vil medføre nye problemstillinger og et behov for mer detaljert lovverk for aktiviteter og industri på månen, sier Eldholm.

Norge er representert både i COPUOS og FNs øvrige forum som diskuterer romvirksomhet, inkludert en ny arbeidsgruppe som skal se nærmere på de internasjonale reglene for ressursutvinning i rommet.

Norge er også i prosess med å videreutvikle det nasjonale lovverket for romvirksomhet.

- Det er viktig at Norge er med i de aktuelle foraene i FN. Arbeidet med å videreutvikle lovverket er nødvendig for å være en ansvarlig romnasjon og sikre rettferdige regler for alle. Derfor er det en sentral del av norsk rompolitikk at Norge skal jobbe for en FN-ledet rettsorden i rommet, avslutter Eldholm.

Kontakt

Mari Eldholm – Rådgiver, analyse og utredninger – Norsk Romsenter – mari.eldholm@spaceagency.no