Hvorfor blir oppskytninger utsatt i siste liten?

Tekniske problemer

Det er ikke uvanlig at en førstegangs oppskyting med nye bæreraketter eller romfartøy blir avbrutt og utsatt på grunn av tekniske problemer.

Alle bæreraketter har en del tester som de gjør av seg selv før oppskyting, i tillegg til de mange testene som blir gjort manuelt for å bekrefte at oppskytingen kan gjennomføres. Feiler bare én av disse selvtestene, går alarmen for hele oppskytingen, og så må ingeniørene inn og se hva den skyldes.

Da Artemis-1 ble utsatt, var det selvtesten til en nedkjølingsprosess på en av de fire hovedmotorene til SLS som utløste alarmen. Før oppskytingen må rakettmotorene kjøles ned slik at de er klare til å ta imot det svært kalde drivstoffet, som blant annet består av flytende hydrogen.

Værforhold

Skal en oppskyting gjennomføres, må ikke bare alt det tekniske fungere perfekt. Værforholdene må også være riktige. Da Jupiter-sonden Juice ble utsatt 13. april 2023, skyldtes det ugunstige værforhold med fare for lynnedslag. Værforholdene var også grunnen til at oppskytingen av den norske satellitten NorSat-TD ble utsatt 14. april 2022.

Alle typer bæreraketter er følsomme for visse værparametere. Noen typer bæreraketter er følsomme for regn, som kan fryse på de iskalde drivstofftankene, mens andre er følsomme for vind i høye luftlag, fordi det kan påvirke styringen av bæreraketten.

Noe som alle oppskytinger prøver å unngå, er tordenvær. Lyn kan slå ned i bæreraketten og forstyrre det elektriske systemet ombord.

Lyn har slått ned i bæreraketter ved tidligere oppskytinger og det har gått bra, men er noe alle ønsker å unngå.

Vitenskapelige forhold

Noen raketter skytes opp for å gjøre målinger av ulike forhold og fenomener i atmosfæren. Eksempler på dette er forskningsraketter som måler nordlys, eller NASAs C-REX-raketter som gir forskere data til å måle vind i 80-250 km høyde. 

Oppskytningene er dermed avhengig av at fenomenene som skal studeres, faktisk er aktive på tidspunktet rakettene skytes opp.

Jo større, jo mer komplisert

Noen ganger kan feil før oppskyting ordnes ved hjelp av fjernstyrte mekanismer og tester, men det fungerer ikke alltid.

Både bæreraketter og romfartøy er svært kompliserte systemer, og de mange forberedelsene og testene som må ha grønt lys før oppskytingen kan gjennomføres, er også ekstremt komplekse.

Jo større bæreraketten er, jo mer komplisert er den som et helt system. Endres bare ett av de mange stegene i nedtellingsprosessen på grunn av feilsøking, feilretting eller annet, må de påfølgende trinnene i prosessen også skyves på eller omrokeres.

Det er ikke lett å gjøre mens nedtellingen fortsetter. Dermed går nedtellingen til et visst punkt, og så stoppes den mens problemet undersøkes.

Bemannede oppskytinger

Bæreraketter som skal brukes til å skyte opp astronauter, har ekstra strenge sikkerhetskrav.

Raketter oppfører seg ulikt på bakken og når de kommer opp i høyere luftlag der rakettens hastighet, trykk og temperatur er annerledes enn nærmere landjorda. Det gjelder også ved overgangen fra atmosfæren og ut i rommet.

Her må alt fungere perfekt og sikkerhetsmekanismene som gjelder for vanlige oppskytinger er doblet eller triplet. Det gjør det hele ekstra komplisert og utfordrende å gjennomføre.

Innrulling tar like lang tid som utrulling

Det å rulle ut en rakett til oppskytingsrampen er en kjempeprosess som kan ta mange timer. Dermed tar det minst like lang tid å rulle den tilbake til hallen der mye av sluttarbeidet gjøres i forkant av oppskytningen.

Dersom oppskytingsvinduet er kort, har man ikke spesielt mye tid til å ordne feil som oppstår underveis. Noen ganger kan oppskytningen skyves med et par dager, men det hender også at neste ideelle oppskytningsvindu ligger langt frem i tid.