Jobben som astronaut – før og nå

Da NASA ble opprettet i 1958 var det ingen som visste helt hva som ville møtene astronautene som ble skutt opp. De visste bare at de fysiske, følelsesmessige og mentale utfordringene i rommet kunne bli store.

Den nyopprettete romorganisasjonen mente likevel at astronautene måtte ha en sterk motivasjon, en så god evne til å samarbeide med andre at de stolte fullt og fast på sine kolleger, og ha evnen til å få kollegene sine til å stole fullt og fast på dem.

Dermed så NASA for seg at astronautene måtte være følelsesmessig stabile, pliktoppfyllende, og ansvarsfulle. De skulle også være modige og eventyrlystne, men ikke dumdristige.

I tillegg måtte kanskje en astronaut kunne astronomi, elektronikk, ingeniørfag, matematikk og navigasjon. De skulle tross alt lære seg hvordan romfartøy flys og fungerer. Dette gjelder ennå for astronauter i dag.

Militære testpiloter

Komitéen som skulle ta ut de første astronautene tenkte først på kandidater fra risikofylte yrker, som fjellklatrere, racerbilsjåfører og dykkere. Men flere, blant dem President Dwight D. Eisenhower som selv hadde militær bakgrunn, mente at astronautene burde velges ut blant militært personnel.

Det var fordi militære allerede ville være displinerte, lojale til landet, og villige til å ofre livet om det skulle bli nødvendig. Testpiloter hadde de solide nervene, kjappe refleksene og grundige kunnskapen som trengtes.

Dermed var kravene til de første astronautene at de måtte ha en universitetsgrad i ingeniørfag, matte eller fysikk, være utdannet militær testpilot, ha minst 1500 timer i jetfly bak seg, være yngre enn 40 år, maks 180 centimeter høy, være i svært bra fysisk form, og ha de nødvendige psykologiske egenskapene.

Den første gruppen av astronauter som ble valgt ut i 1958 bestod av syv testpiloter fra det amerikanske luftforsvaret og marinen. Også de første kosmonautene til Sovjetunionen var militære testpiloter.

Astronaut og forsker

I det andre og tredje astronaututtaket ble kravene endret noe, slik at sivile kunne søke. Men også nå hadde de fleste kandidatene som ble valgt ut bakgrunn som militære testpiloter.

Buzz Aldrin var den første kandidaten med en doktorgrad. Den hadde han i astronautikk da han ble valgt ut i 1963.

I 1965 skulle astronautene til Apollo-programmet velges ut. Denne gang var det amerikanske Vitenskapsakademiet med. For på månen måtte astronautene ikke bare være testpiloter, men også vitenskapsmenn.

Dermed hadde alle de seks astronautene som da ble valgt ut master- eller doktorgrad innen naturfag, ingeniørfag eller medisin. De måtte likevel ta et år med jagerflyutdannelse før de kunne begynne på opplæringen som astronaut.

Flygere og oppdragsspesialister

Etter Apollo-programmet og månelandingene begynte planleggingen av romfergen, et romfartøy som skulle være ukesvis i rommet. Det sovjetiske romprogrammet bygget flere romstasjoner i bane rundt jorda, og NASA gjorde det samme.

Nå skulle astronautene være mye lenger i rommet enn tidligere, for å undersøke de fysiske og mentale virkningene av lange romferder. Dermed var det mer konstruksjon, vedlikehold og forskning som skulle gjøres.

Det krevde flere astronauter med ingeniørfag og vitenskapelig bakgrunn. Dermed ble både pilotastronauter, som skulle fly romfergen, og oppdragsspesialister, som skulle utføre bestemte eksperimenter ombord, valgt ut.

I 1978 trengte pilotastronautene en bachelorgrad i ingeniørfag eller naturfag, samt minimum 1000 timer i luften. Oppdragsspesialistene behøvde ikke være piloter, men hadde høyere krav til akademisk utdannelse og psykologisk egnethet.

En del av en gruppe

På denne tiden ble også de første kvinnelige astronautene valgt ut, og astronauter fra andre land ble skutt opp sammen med sine amerikanske kolleger. Dermed måtte astronautene ikke bare takle det å leve tett sammen med hverandre over lang tid, men med kolleger fra andre land, kulturer og språk.

Etterhvert begynte astronautene og kosmonautene å oppholde seg på hverandres romstasjoner. Dermed begynte de også å trene sammen i Russland og USA. Nå måtte alle romfarere lære seg engelsk og russisk, noe som fortsatt gjelder.

I dag blir astronauter ennå valgt ut etter egenskaper som motivasjon, viljestyrke, selvbeherskelse og meget god helse. Men dagens astronauter må også takle det å være lenge borte fra nære og kjære, og kunne jobbe godt sammen med andre.

I fremtiden kan det å fungere bra sammen, på en base på månens overflate eller under en årelang romferd til Mars, være så viktig at astronautene blir tatt ut som en del av en gruppe. Siden astronauter på langtur vil måtte tåle mye mer stråling enn på jorda, vil en av egenskapene kanskje også være hvor godt de tåler stråling.

Dessuten er astronautene romorganisasjonens ansikter utad, og må takle mye oppmerksomhet og medier av ulike slag. Det sies at Jurij Gagarin, det første mennesket til å bli skutt opp i rommet, ble valgt ut ikke bare fordi han var den beste testpiloten og hadde en moden personlighet, men også fordi han hadde det vennligste smilet. Det var viktig fordi bildet hans ville være i media verden over.