Til hovedinnhold

Norge og jordobservasjon

De siste 10 årene er det mye som har endret seg innen jordobservasjon, både i Norge og internasjonalt.

Oppdatert
15. november 2023
Algeoppblomstring utenfor kysten av Norge, sett av Envisat i 2010.
Algeoppblomstring utenfor kysten av Norge, sett av Envisat i 2010.

På slutten av 1970-tallet ble Norge ansvarlig for økonomiske soner i norske farvann. Dette var store havområder som ikke kunne sees fra land. Norge anskaffet derfor flere kystvaktskip og militære fly for å overvåke skipstrafikken i disse havområdene.

Utredninger på 1980-tallet viste at satellitter kunne gjøre havovervåkningen ved hjelp av fly og skip både mer effektiv og til lavere kostnader. 

I 1985 ble Norge med i den europeiske organisasjonen for værsatellitter, EUMETSAT. Men siden skyer ofte dekker Norge og norske farvann, ville vi ikke kunne basere den maritime overvåkningen på sanntidsbruk av optiske satellittdata.

Radarsatellitter derimot, ser gjennom skyer og uavhengig av lysforhold. Dermed var det naturlig at Norge satset på radarsatellitter. Men som alle andre typer satellitter på 80- og 90-tallet, var radarsatellitter kostbare å utvikle og skyte opp.

De første radarsatellittene

Det var derfor utenkelig at Norge skulle ha sine egne satellitter. Vi måtte samarbeide med andre land, og ble med i den nye europeiske romorganisasjonen ESA i 1987. 

ESA holdt på å utvikle radarsatellitten European Remote Sensing satellite 1 (ERS-1) for ulike typer jordobservasjon. Det vil si forskning på og overvåkning av jordas store systemer.

Canada planla også å utvikle sin egen radarsatellitt, RadarSat-1, og Norge inngikk en bilateral avtale med Canada for å bruke dataene fra denne satellitten.

Samtidig var det mye fokus på miljøovervåkning, og en erkjennelse om at overvåkning ved hjelp av radarsatellitt raskt ville kunne oppdage oljeutslipp, ulovlig fiske og annen miljøkriminalitet.

Egne bakkestasjoner og dataprosessering

ERS-1 ble skutt opp i 1991 og RadarSat-1 ble skutt opp i 1995. Da hadde Norge utviklet egne bakkestasjoner og evne til å prosessere dataene fra disse satellittene raskt og uavhengig.

Etter som anvendelsene til både ERS-1 og RadarSat-1 ble mer og mer utprøvd over tid, gikk de to satellittene gradvis også mer og mer inn i operasjonell bruk. 

Det gjorde at norske etater som Forsvaret, Kystvakten, Meteorologisk Institutt, Norges vassdrags og energidirektorat, Norsk institutt for bioøkonomi, og flere tok, i bruk satellittdata.

Dataene fra både disse radarsatellittene og deres oppfølgere, ERS-2 og RadarSat-2, brukt av Norge til skipsdeteksjon, miljøovervåking, havisvarsel og mer.  

Copernicus, EUs program for miljøovervåkning

Det neste store steget innen norsk jordobservasjon skjedde da Norge ble med i Copernicus, EUs program for miljøovervåkning og samfunnssikkerhet ved hjelp av satellitt. 

Copernicus er en enorm satsing for å øke forståelsen av naturen, klimaendringene og miljøet vårt. Programmet er et samvirke mellom blant annet ESA, EU-kommisjonen og det europeiske miljøbyrået EEA. Copernicus ble et operasjonelt program i 2014, og Norge formelt deltaker av Copernicus i 2015.

Hovedgrunnene til at Norge ble med var at norsk industri skulle kunne konkurrere om kontrakter i programmet, og for at Norge skulle kunne være med å påvirke hvor Copernicus-satellittene skulle gjøre opptak.

I dag overvåkes jorda av syv Sentinel-satellitter i Copernicus-programmet, og dette tallet vil bli doblet fram mot 2030. Sentinel-satellittene omfatter både radarsatellitter (Sentinel-1), optiske satellitter (Sentinel-2 og Sentinel-3) og satellitter som ser på andre bølgelengder (Sentinel-5P og Sentinel-6).

Sentinel-satellittene overvåker ikke bare skipstrafikk, havis og annen polaris, snødekke og breer, men også vegetasjon, skogsdekke, avlinger, vassdrag, kystsoner, bølger og vinder til havs, havnivå, skogbrann, skredfare, vulkansk aktivitet, nedsynking og mye mye mer. Les mer om det her. LENKE?

Norge er et av de landene som har fått mest igjen for å være med i Copernicus, både gjennom industrikontrakter og mengden data som brukes av offentlige etater, forskningsinstitusjoner, private bedrifter og andre.

Fremtiden for norsk jordobservasjon

De siste 10 årene er det mye som har endret seg innen jordobservasjon, både i Norge og internasjonalt.

Teknologien til satellittene og instrumentene deres har blitt mindre og billigere. Dermed har det vokst opp et stort internasjonalt marked for kommersielle småsatellitter, inkludert jordobservasjonssatellitter.

Dataene fra dem blir brukt av både offentlige etater og private selskaper, på liknende måte som de enorme mengdene data fra internett og den kommersielle aktiviteten der. I Copernicus-programmet vil det også komme flere og banebrytende satellitter for jordobservasjon de neste ti årene.

Den første norske småsatellitten for jordobservasjon er NTNUs satellitt Hypso-1. Hypso-1 ble skutt opp i 2022, og har hyperspektralt kamera for oseanografisk forskning.

NorSat-4 og MicroSar er to norske jordobservasjonssatellitter som er under utvikling. NorSat-4 vil ha optisk kamera for å kunne se lanternene til skip på havet, mens MicroSar blir Norges første radarsatellitt.