ESA og EU som virkemidler: Forskjeller

Norge er medlem av den europeiske romorganisasjonen ESA. Det er vi fordi det er en fordel for landet og næringslivet vårt.

Som nasjon betaler vi inn en medlemsavgift som går til drift av organisasjonen, men vi betaler også for ESAs obligatoriske forskningsprogrammer. Disse utbetalingene er inngangsbilletten til ESA.

Men ESA fungerer også som et virkemiddel for forskning og utvikling i seg selv, og det er her nytten for norske romaktører kommer inn.

ESA gjennomfører en rekke programmer for å nå mål som medlemslandene er enige om. Programmene fungerer som støtteordninger for å nå frem til disse målene. Samtidig fungerer de som virkemiddel for industrien i medlemslandene. Det produseres produkter og utvikles teknologi og tjenester. Det vi får igjen er industriutvikling, kompetanse og arbeidsplasser.

Slike programmer kan typisk ha kryptiske benevnelser som ARTES, NAVISP, GSTP og lignende. Du finner en oversikt over de mest relevante for norske brukere her.

I praksis fungerer ESAs virkemiddelapparat på to måter: 

• Støtte til utvikling av teknologi som ESA trenger, samt innkjøp.
• Støtte til utvikling som industrien ønsker selv. 

Hvis ESA skal sende en astronaut til månen, vil det måtte utvikles og kjøpes inn ny teknologi. Programmene vil da støtte denne utvikling med 100 prosent finansiering. Hovedregelen er at kontrakter settes ut i konkurranse mellom bedrifter i de landene som deltar i programmet. 

Dette vil også føre til innovasjon, nyskapning og kompetanseoppbygging i medlemslandene som får oppdragene. Industrien kan selge produkter basert på denne teknologien, men hvis de slutter å lager produktet, har ESA rett til å utnytte teknologien til eget bruk. ESA kan også overføre teknologien til andre bedrifter. Et eksempel er hvis en bedrift som har hatt oppdrag for ESA går konkurs, vil ESA kunne overføre teknologien til andre for å sikre sine interesser. 

Et kjent tilfelle er nedleggelsen av Alcatel Space Norway på 2000-tallet. Der grep Norsk Romsenter inn for å sikre at Norspace fikk beholde SAW-teknologien videre. Hvis industrien selv foreslår å utvikle noe for sin egen del, kan de fremdeles få støtte, men må da bidra med egenfinansiering. Industrien eier teknologien (IPR).

Når ESA kommer så langt at de skal kjøpe noe, kjøper de det av den samme industrien. ESA er dermed et virkemiddel både i form av sine teknologiaktiviteter og i form av sine innkjøp i hjemmemarkedet. Vi sier gjerne at ESA er et hjemmemarked, og dette hjemmemarkedet fungerer som et virkemiddel.

EU er en viktig aktør i den europeiske romvirksomheten og driver store, operative programmer som Copernicus (jordobservasjon) og Galileo (posisjon, navigasjon og tid). 

Leveranser til de operative programmene settes alltid ut på anbud.

EU har også et eget program for forskning og utvikling. Det kalles Horizon. Dette bruker EU for å styrke sin operative drift. Trenger organisasjonen noe til sine romprogrammer, gjør den det gjennom Horizon. 

Les mer om Horizon her.

EUs romprogrammer fungerer, som ESAs programmer, som et hjemmemarked. Og vi som nasjon betaler også for å være med i EUs programmer. EUs marked er derimot et mer åpent hjemmemarked med helt reell konkurranse. 

ESAs virkemiddelapparat er delvis påvirket av politikk og av regler for industriretur. Industriretur betyr i denne sammenheng at landene i teorien skal få kontrakter som i verdi tilsvarer beløpene som landene betaler inn i ESAs frivillige programmer. Dette er ikke tilfelle i EUs programmer.

EU eier teknologien som leveres til EU-programmer. Bedriftene kan få lisens til å selge teknologien til andre formål.